Forleggere, bokhandlere, forfattere og ikke minst norsk kulturpolitikk utfordres av den digitaliseringen vi ser i samfunnet vårt. Det pågår for tiden mange parallelle diskusjoner og det kan for en uinnvidd fremstå mildest talt krevende å forstå hva problemet egentlig handler om. Hvorfor skal dette være så vanskelig akkurat når det gjelder bøker? Det digitale nettsamfunnet gjør det enklere for forfattere å få publisert sine tekster og vi forbrukere vil enkelt og rimelig kunne få tilgang til mengder med litteratur i ulike sjangre på ulike språk uansett hvor vi befinner oss. Det er klart at for forlag, trykkerier, distributører og bokhandlere byr dette på omstilling og utfordringer. På den andre siden virker det å være god samfunnsøkonomi, vi sparer mange trær og det blir mindre forurensing fra papirindustrien og transportbransjen. For forfatterne og leserne må også denne utviklingen være helt utmerket. Og til syvende og sist er det vel disse to gruppene det dreier seg om, de andre aktørene er vel egentlig mer eller mindre unødvendige mellomledd – eller?
En av diskusjonene som går heftig om dagen er behovet for en egen boklov. Bokbransjen har vært unntatt fra konkurranseloven og det eksisterer en fastprisordning for skjønnlitteratur som gjelder ut 2014. To utredninger av hvordan ordningen bør følges opp er gjennomført for Kulturdepartementet, med to helt motstridende konklusjoner. I debatten står på den ene siden Konkurransetilsynet og interessant nok finner vi Forleggerforeningen og Forfatterforeningen samlet på den andre siden. Forhenværende kulturminister Anniken Huitfeldt mener ingen av utredningene speiler e-bokmarkedet og antyder det kan bli aktuelt å bestille nye utredninger som belyser fastpris for e-bøker. Men hvordan er det mulig at vi har gjennomført to utredninger i 2011/ 2012 uten at vi har diskutert e-bøker tilstrekkelig? Selv for digitale immigranter som undertegnede er det med den utviklingen vi har sett på andre områder som film og musikk, vanskelig å tenke annet enn at e-boka er kommet for å bli?
Arne Krokan skriver i blogginnlegget Den nye forfatterøkonomien om hvordan forfatternes avhengighet til forlagenes publiseringsteknologi, kompetanse og distribusjonsapparat synes å forsvinne. I følge Krokan dekker forfatterne opptil 85 % av kostnadene for det ferdige produktet, dvs boka som kundene kjøper. En kunne da tenke at Forfatterforeningen ville juble over muligheten til å fjerne deler av disse kostnadene. Det er i et slikt scenario ikke så vanskelig å tenke seg hvorfor forlagsbransjen argumenter for en ny boklov. Med «frislipp» av e-bøker vil det kunne bli vanskelig for den tradisjonelle bokhandleren og forleggeren å overleve i konkurransen. Men hvorfor står Forleggerforeningen og Forfatterforeningen samlet i saken? Krokan skriver i sitt innlegg om mulige retninger for fremtidig inntektssystem for forfattere. Kort fortalt ser Krokan for seg tre alternativ; tekster gjøres gratis tilgjengelig i tråd med prinsippene i oppmerksomhetsøkonomien (dvs oppmerksomheten genererer inntektsgrunnlag som foredragsholder etc), engangshonorar for tekster som «pakkes inn» i ulike produkter for ulike brukergrupper eller en type streamingtjeneste hvor forfatters inntekter er resultat av antall ganger teksten leses. Er dette årsaken til at Forfatterforeningen argumenterer for fastpris på bøker? Er det frykt for eget inntektsbortfall som gjør at forfatterne gjør felles sak med de kommersielle aktørene som frykter redusert rolle?
I denne diskusjonen høres også argumenter om at det er viktig å beskytte forfatterne og forlagenes inntekter for å sikre den «smale» litteraturen og det norske språket. I norsk kulturpolitikk har det vært viktig å legge til rette for bokproduksjon og lesing av bøker. Derfor har vi momsfritak, biblioteker med gratis utlån, innkjøpsordninger osv. Er det ikke på tide at vi vrir fokus over til hvordan de nye mulighetene med e-boka kan understøtte intensjonen med disse ordningene? Istedenfor for å trekke frem Amazon og Kindle som trusler mot norskprodusert litteratur, burde vi vel fokusere på hvordan vi kan legge til rette for et økt og plattformuavhengig utvalg av norske e-bøker?
Like viktig blir det å finne velfungerende ordninger for bibliotekene våre. Bibliotekarene i folkebibliotekene har blant annet en viktig rolle i samarbeid med skole/ hjem, i å stimulere til leseglede for ferske lesere gjennom anbefalinger av bøker med passende vanskelighetsgrad. Er det ikke på tide at vi begynner å diskutere hvordan vi kan legge til rette for dette i det digitale nettsamfunnet? Hvilke typer låneordninger skal vi ha i fremtida? Hvilken rolle skal bibliotekene ha? Kan vi gjennom denne diskusjonen også finne løsningen for den «smale» litteraturen?
Sett i lys av hva forlagene har foretatt seg de seneste årene for å legge til rette for e-bokas fremvekst i Norge kan det virke paradoksalt, men Gyldendals informasjonssjef Bjarne Buset sa i et intervju i 2010 at e-boken er en mulighet, ikke en trussel for bokbransjen og «dersom digitaliseringen av bokbransjen gjøres på riktig måte, så vil dette utvide markedet og derfor har vi stor interesse av at e-boken blir en suksess.» Kanskje er det nå på tide at vi åpner opp for e-bokas muligheter, hever oss over interessekamp og proteksjonisme, og slutter å betrakte e-boka som et problem?
Unneli 