Prosjektoppgave i SOS6501 -Teknologiendring og samfunnsutvikling

Dette blogginnlegget er prosjektoppgaven i studiet SOS6501 Teknologiendring og samfunnsutvikling og utgjør i hovedsak innledning til eksamensoppgaven i kurset. Oppgaven er skrevet i samarbeid med Erling Hilstad og Wenche King.

Bakgrunn

«Regjeringen vil fulldigitalisere offentlig forvaltning» var overskriften i pressemelding fra Regjeringen 11. april 2012. «Vi skal bruke informasjonsteknologi for å gjøre offentlige tjenester bedre, enklere og mer effektive. Vi vil møte folk og næringsliv der de er, når de ønsker.» Med digitalisert forvaltning vil vi effektivisere måten det offentlige jobber på og frigjøre ressurser til de store velferdsoppgavene, sa statsminister Jens Stoltenberg under presentasjonen av regjeringens nye digitaliseringsprogram (24. april 2012).

 I 2010 var om lag 800 000 ansatt i offentlig sektor. Dette tilsvarer rundt 30 prosent av alle yrkesaktive i Norge. Ca 500 000 var ansatt i kommunal sektor. Den digitale forvaltningen skal i følge Stoltenberg gi effektivisering og frigjøre ressurser. Hvordan skal det gjøres og hvilke konsekvenser kan det gi?

Effektivisering forstås ofte som reduksjon i antall ansatte. Nedbemanning i kommunene kan gi betydelige samfunnsmessige effekter og påvirke bosettingsmønsteret i Norge. Kan følgende scenario bli en realitet?

Hovedoppslag i e-Adressa 23. april år 2020: «Roboter og automatiserte løsninger har overtatt over 80 % av offentlige forvaltningstjenester – 150 000 offentlig ansatte står i fare for å miste jobben. Trønderske kommuner er lammet av frykt for hva fremtiden bringer…»

Innledning

Det er åpenbart at offentlige sektor står ovenfor store fremtidige utfordringer når det meste av kommunikasjon og dialog etter hvert skal skje digitalt (DiFi-rapport 2011:3).  I denne oppgaven skal vi derfor ta for oss sentrale utfordringer og suksesskriterier på veien mot eForvaltning. Problemstillingen vår er: «Digitalt førstevalg – hvordan kan bruk av digitale publikumstjenester påvirke offentlig sektor?

Denne problemstillingen er viktig fordi offentlig sektor på veien mot innføring av digitalt førstevalg står ovenfor store omstillingsprosesser som kan påvirke samfunnsutviklingen i Norge. Oppgaven er følgelig både dagsaktuell og interessant da den omhandler et tema som hele Norges befolkning vil måtte forholde seg til i tiden fremover. Oppgaven er videre relevant for og tar opp sentrale problemstillinger fra kurset «Teknologiendring og samfunnsutvikling».

Vår definisjon av digitalt førstevalg er hentet fra Direktoratet for forvaltning og IKT:

«Å gjere elektronisk kommunikasjon til den primære kanalen for dialog mellom innbyggjarar/næringsliv og offentlege verksemder er eit viktig mål for regjeringa, jamfør St.meld. nr. 19(2008-2009) «Ei forvaltning for demokrati og fellesskap» og Statens kommunikasjonspolitikk (2009). Denne politikken vert kalla digitalt førstevalg.» (http://www.difi.no/digital-forvaltning/digitalt-forstevalg).

Vi skal i denne oppgaven drøfte ulike tiltak som er viktige for å lykkes med dette arbeidet. Vi vil trekke frem noen etater som særskilt viktige i forhold til samarbeid og samhandling etatene i mellom. Vi skal videre vise at de største utfordringene ikke handler om teknologi, men om individer, organisasjon og ledelse. Motivasjon, digital kompetanse og digital modenhet henger nøye sammen og er viktige suksesskriterier på veien mot full digitalisering. Tilsvarende viktig er utvikling av fellesløsninger, endring av arbeidsprosesser og tilrettelegging for samordning i og mellom etater. Andre sentrale nøkkelord er politisk prioritering og gjennomføringskraft, tilstrekkelige økonomiske betingelser, forretningsmodeller og et tilpasset regelverk. Modellen nedenfor oppsummerer dette:

Lånekassen trekkes ofte frem som et godt eksempel på en etat som langt på vei har lykkes. Dessverre finnes det mange eksempler på det motsatte. Vi leser stadig om offentlige innkjøpte datasystem som er ubrukelige og i verste fall til hinder for effektivisering og atomatisering av arbeidsprosessene i offentlig sektor. Vi skal videre i oppgaven drøfte viktigheten av rett kompetanse og god kommunikasjon mellom de som utvikler systemene og de som skal bruke de (Arne Krokan 2010).

Avgrensning

Vi vil i denne oppgaven ikke foreta noen grundigere drøfting av de økonomiske aspektene ved en slik omstilling ut over viktigheten av å utvikle økonomiske modeller som muliggjør digitalisering, spesielt med tanke på de endringer som må til for å få til digitalt samarbeid sektorene i mellom. Difi-rapport 2011:3 slår fast at betydelige investeringer må til i overgangen fra manuell til digital forvaltning og at dagens finansieringsmodeller er uhensiktsmessig og at det kan være lurt å innføre sentral finansiering av fellesløsninger.

Vi vil heller ikke gå nærmere inn på hva som må gjøres av endringer i eksisterende lover og regler, men kun slå fast at det er særdeles viktighet at lovverket blir endret og tilpasset på en slik måte at det ikke er til hinder for innføring av digitalt førstevalg.

De fleste temaene som drøftes i denne oppgaven omhandler sentrale virksomheter og tjenester. På grunn av oppgavens størrelse er det ikke mulig å gå i dybden på de utfordringene som spesielt gjelder for kommunesektoren, men vi er klar over at dersom offentlig sektor skal lykkes med målet om digitalt førstevalg så spiller kommunene en sentral roller, da det er der de fleste brukerne kommer i kontakt med forvaltningen (ref. Difi-rapport 2011:3).

Viktigheten av tverrpolitisk oppmerksomhet, engasjement og forankring i ledelsen på alle nivå (politisk og departement) samt at nok økonomiske og teknologiske ressurser gjøres tilgjengelig er sentralt for å lykkes ved innføring av digitalt førstevalg. Vi erkjenner at det ikke vil være mulig å gå i dybden på dette temaet.

Oppbygging av oppgaven

Oppgaven starter med en beskrivelse av bakgrunn og innledning til problemstillingen. I drøftingsdelen vil vi, med bakgrunn i relevant litteratur, definere sentrale begrep og drøfte elementer som er viktig i forhold til problemstillingen vår. Til slutt oppsummerer og konkluderer vi med bakgrunn i oppgavens problemstilling.

Utdanning i det digitale samfunnet…

 

I blogginnlegget Fra jordbruks- til digitalt nettsamfunn – ny bok skriver Arne Krokan om hvordan ny teknologi og digitale tjenester endrer samfunnet vårt. Krokan referer blant annet til Kevin Kelly (What Technology Wants, 2010) og hans definisjon av begrepet teknium. Teknium skal forstås som en slags selvgående evigvirkende drivkraft for utvikling av teknologi. Dvs at teknologien kontinuerlig utvikles og gir nye verktøy og muligheter. Så er det et annet spørsmål hvordan organisasjoner og samfunnet for øvrig evner å ta i bruk disse nye mulighetene. Ikke minst handler dette om mulighetene i det digitale nettsamfunnet.

I et annet av Krokans blogginnlegg, som omhandler Sebastian Thrun, belyses dette ytterligere. Thrun (professor ved Stanford) opprettet parallelt med det ordinære studieprogrammet, ett kostnadsfritt nettbasert studium med samme oppgaver og tester som for de ordinære Stanford studentene. Han gikk fra å undervise omtrent 200 studenter til å nå rundt 160.000 studenter fra alle verdens hjørner. Studentene selv tok ansvar for å oversette studiet fra engelsk til i alt 44 språk. Etter gjennomført studie kom interessant nok den høyeste rangerte Stanford studenten på plass nr 411, slått av 410 studenter fra det nettbaserte studiet. Etter erfaringene med åpne, nettbaserte klasser har Thorn sluttet ved Stanford for å arbeide for utvikling av åpne kursmoduler gjennom etableringen av Udacity. Med Udacity gjøres utdannelse tilgjengelig for «lærehungrige» uansett hvor de befinner seg. Tilbudet er kostnadsfritt (med unntak av gebyr for sertifisering), en kan studere når man vil i det tempoet som passer en selv. Med andre ord, her brukes nye teknologiske mulighet til å gjøre utdannelse tilgjengelig for alle uavhengig av bosted, sosial status og uten opptakskrav.

Thorn og Udacity er imidlertid ikke de første til å gjøre universitetsstudier tilgjengelig via internett. I 2009 ble University of the People (UoPeople) tilbyr en nettbasert og kostnadsfri «undergraduate-utdannelse» i organisasjon og ledelse i tillegg til IKT etablert. I The New York Times er det gjengitt følgende uttalelse fra grunnleggeren Shai Reshef:

«Q. How did you get started?
A. I looked around and saw that everything that was needed was already available for free. All I had to do was bring it together.
I mean open source technology, available for anyone to use for free; open educational resources; content that people produce and put on the Internet for everyone to use. And the new Internet culture of social networking, where people share, teach and learn from each other for free. »

I tillegg til UoPeople fra 2009 som arbeider hardt for å få godkjent utdanningen på lik linje med andre studier, er EdX (samarbeidsprosjekt mellom Harvard, MIT og Berkely) og Coursera som kan skilte med partnerskap med 33 anerkjente universiteter, spennende nye leverandører av gratis nettbasert undervisning i 2012. Coursera alene tilbyr hele 198 fag! Riktignok får du bare et bevis for deltagelse, men for mange er kanskje det nok? Utviklingen viser uansett at utdanning tenderer til å utvikles mot commoditytjenester. Som eksemplene fra Udacity og UoPeople viser har nettets delingskultur og dugnadsånd bidratt til å gjøre universitetsutdannelse tilgjengelig for mange som tidligere betraktet dette som uoppnåelig. Trenden med nettbaserte gratis studier vil øke kunnskapsnivået i befolkningen til nytte for hele samfunnet vårt.

Dette er jo strålende, men hva så med våre hjemlige universiteter? Hvor er for eksempel mitt kjære NTNU – teknologiens norske høyborg i dette bildet? I faget SOS6501 Teknologiutvikling og samfunnsendring, ved NTNU reflekter vi blant annet om dette temaet gjennom våre ukentlige tvangsblogginnlegg. Det virker likevel å være påfallende stor avstand fra det lille tilbudet av nettbasert undervisning som finnes ved NTNU i forhold til de store amerikanske universitetene som NTNU i andre sammenhenger gjerne vil måle seg med. Har ikke NTNU fulgt med i timen? Tvangsbloggende etterutdanningsstudenter er kanskje ikke den viktigste inntektskilden, men dersom NTNU skal klatre på de internasjonale rangeringene må foredragsholderne ha høyeste kvalitet. Burde man ikke da ha fulgt opp initiativ som Coursera? Det er kanskje på høy tid at norske universitet tenker gjennom hvilken rolle de vil ha i fremtiden. Krokan sier også i oppdateringen av sitt innlegg i forbindelse med etableringen av The Faculty Project, «de beste professorene fra verdens ledende universiteter kommer for å forelese – gratis. Hva skal vi andre gjøre da?» Det er et godt spørsmål som jeg håper engasjerer både universitetsledelse og -professorer.

Jeg har ikke svaret, men igjen har den godeste Krokan lyktes ikke bare i å finne et nytt tema som gir denne digitale immigranten grunnlag for undring, men som også understreker hele poenget med SOS6501 – den kontinuerlige teknologiutviklingen (Teknium om du vil) skaper nye muligheter som igjen ubønnhørlig endrer organisasjoner og samfunn!

To share or not to share?

I artikkelen «The Law of Online Sharing» diskuteres Mark Zukerbergs (Facebooks grunnlegger) «lov om sosial deling». Zukerberg mener at mengden informasjon som deles på internett vil bli fordoblet per år i overskuelig fremtid. Beregninger basert på interne Facebookdata skal understøtte utsagnet som også har sterke likhetstrekk med den mer kjente Moore’s lov (hvert andre år vil du for samme pris få en fordobling av antall transistorer på en chip). Facebook er selv en de organisasjonene som over tid gjort flere grep som kan bidra til at Zukerbergs lov om sosial deling blir realisert.

Allerede i 2007 forsøkte Facebook å etablere et system («Beacon»), som skulle legge grunnlaget for målrettet/ tilpasset reklame for brukerne basert på deres handlinger. Disse handlingene ble registrert ikke bare på Facebook, men også på et førtitalls andre nettsteder. Selv om du kunne velge bort Beacon på de ulike nettstedene kom det sterke reaksjoner fra personvernforkjempere og andre. Facebook valgte etter noe tid å endre policy og ga brukerne større innflytelse over hvordan deres handlinger kunne spores, men Beacon ble likevel ingen suksess. Med Open Graph plattformen tok Facebook et skritt videre, forutsatt at brukeren først gir sin tillatelse, registreres den enkeltes handlinger automatisk. Det er kommet et utall app’er som registrer og deler automatisk, for eksempel varighet av siste treningsøkt, sist hørte musikkspor etc. Mens deling tidligere gjerne var knyttet til en bevisst handling for eksempel ved bruk av «Like» knappen, skjer delingen nå også løpende uten at den enkelte bruker har oversikt over hva og til hvem det deles. Vi har fått såkalt friksjonsløs deling og denne gang uten de store reaksjonene fra brukerne. Ett annet viktig poeng i forhold til økt sosial deling er at antall mobile enheter har økt kraftig de seneste årene. Vi kan altså dele på nett uansett hvor vi er.

Hva betyr så dette for deg og meg? I forhold til personvern er det et sentralt prinsipp at det enkelte individ skal ha råderett over sine personopplysninger. Dette er strengt tatt kanskje ivaretatt gjennom at du må bekrefte at du har lest og akseptert leverandørvilkårene innledningsvis. Så er det et spørsmål om hvor bevisst en slik tillatelse er? Mye tekst og vilkår som kan endres er en gjenganger. Hvor mange forstår egentlig omfanget av opplysninger som lagres og deles? Det er en kjensgjerning at Facebook alene har enorme mengder opplysninger lagret om sine registrerte brukere. Navn, kjønn, alder, bosted, yrke, telefonnummer, arbeidsgiver, kollegaer, utdannelse, venner, familieforhold, nettverk, interesser, kjøpsvaner, musikksmak, politiske interesser, døgnrytme, geografisk lokasjon og reisemønster er bare stikkord for den voldsomme informasjonsmengden som er lagret om de fleste av oss. Noen ganger er vi bevisste på hvilke opplysninger vi gir fra oss, svært ofte skjer det altså friksjonsfritt. Forresten friksjonsfritt, smak på det ordet – neppe personvernforkjemperne som kom opp med det begrepet eller?

Det er ikke til å komme fra at Facebook sitter på en gullgruve med informasjon som kan brukes til mange formål. Dersom en ser saken fra næringslivets ståsted gir det fantastiske muligheter til å tilpasse produkter og markedsføring til det som rører seg i befolkningen. Hvorfor i alle dager skal for eksempler noen lenger bry seg med å gjennomføre ressurskrevende markedsundersøkelser når en isteden kan få tilgang til 800 millioner Facebook-brukere sine preferanser? Det er ikke så vanskelig å se at riktig brukt kan dette være bra for oss forbrukere. Vi blir spart for irriterende reklame for produkter vi overhodet ikke er interessert i, fra produsenter vi ikke «liker». Anbefalinger fra venner gjør oss tryggere i kjøpsprosessen og reduserer den tiden vi bruker på å orientere oss om produktutvalg og leverandørerfaringer. Tilsvarende blir det sannsynligvis lettere for leverandører å utvikle de tjenestene/ produktene vi etterspør. Det innebærer med andre ord at jo mer vi deler jo mer nyttig blir det?

Denne digitale innvandreren har etter en god del refleksjon omsider tvilt seg frem til at spørsmålet ikke er «to share or not to share». Deling på nett er kommet for å bli, men det er viktig at vi forstår og er oppmerksomme på hva som registreres om oss og hvordan dette benyttes kommersielt. Og så får vi bare krysse fingre og tær og håpe at ikke Facebook finner på å selge opplysningene våre til noen med onde hensikter…