Bøker i det digitale samfunn – hva er problemet? (inspirert av Arne Krokans innlegg «Den nye forfatterøkonomien»)

Forleggere, bokhandlere, forfattere og ikke minst norsk kulturpolitikk utfordres av den digitaliseringen vi ser i samfunnet vårt. Det pågår for tiden mange parallelle diskusjoner og det kan for en uinnvidd fremstå mildest talt krevende å forstå hva problemet egentlig handler om. Hvorfor skal dette være så vanskelig akkurat når det gjelder bøker? Det digitale nettsamfunnet gjør det enklere for forfattere å få publisert sine tekster og vi forbrukere vil enkelt og rimelig kunne få tilgang til mengder med litteratur i ulike sjangre på ulike språk uansett hvor vi befinner oss. Det er klart at for forlag, trykkerier, distributører og bokhandlere byr dette på omstilling og utfordringer. På den andre siden virker det å være god samfunnsøkonomi, vi sparer mange trær og det blir mindre forurensing fra papirindustrien og transportbransjen. For forfatterne og leserne må også denne utviklingen være helt utmerket. Og til syvende og sist er det vel disse to gruppene det dreier seg om, de andre aktørene er vel egentlig mer eller mindre unødvendige mellomledd – eller?

En av diskusjonene som går heftig om dagen er behovet for en egen boklov. Bokbransjen har vært unntatt fra konkurranseloven og det eksisterer en fastprisordning for skjønnlitteratur som gjelder ut 2014. To utredninger av hvordan ordningen bør følges opp er gjennomført for Kulturdepartementet, med to helt motstridende konklusjoner. I debatten står på den ene siden Konkurransetilsynet og interessant nok finner vi Forleggerforeningen og Forfatterforeningen samlet på den andre siden. Forhenværende kulturminister Anniken Huitfeldt mener ingen av utredningene speiler e-bokmarkedet og antyder det kan bli aktuelt å bestille nye utredninger som belyser fastpris for e-bøker. Men hvordan er det mulig at vi har gjennomført to utredninger i 2011/ 2012 uten at vi har diskutert e-bøker tilstrekkelig? Selv for digitale immigranter som undertegnede er det med den utviklingen vi har sett på andre områder som film og musikk, vanskelig å tenke annet enn at e-boka er kommet for å bli?

Arne Krokan skriver i blogginnlegget Den nye forfatterøkonomien om hvordan forfatternes avhengighet til forlagenes publiseringsteknologi, kompetanse og distribusjonsapparat synes å forsvinne. I følge Krokan dekker forfatterne opptil 85 % av kostnadene for det ferdige produktet, dvs boka som kundene kjøper. En kunne da tenke at Forfatterforeningen ville juble over muligheten til å fjerne deler av disse kostnadene. Det er i et slikt scenario ikke så vanskelig å tenke seg hvorfor forlagsbransjen argumenter for en ny boklov. Med «frislipp» av e-bøker vil det kunne bli vanskelig for den tradisjonelle bokhandleren og forleggeren å overleve i konkurransen. Men hvorfor står Forleggerforeningen og Forfatterforeningen samlet i saken? Krokan skriver i sitt innlegg om mulige retninger for fremtidig inntektssystem for forfattere. Kort fortalt ser Krokan for seg tre alternativ; tekster gjøres gratis tilgjengelig i tråd med prinsippene i oppmerksomhetsøkonomien (dvs oppmerksomheten genererer inntektsgrunnlag som foredragsholder etc), engangshonorar for tekster som «pakkes inn» i ulike produkter for ulike brukergrupper eller en type streamingtjeneste hvor forfatters inntekter er resultat av antall ganger teksten leses. Er dette årsaken til at Forfatterforeningen argumenterer for fastpris på bøker? Er det frykt for eget inntektsbortfall som gjør at forfatterne gjør felles sak med de kommersielle aktørene som frykter redusert rolle?

I denne diskusjonen høres også argumenter om at det er viktig å beskytte forfatterne og forlagenes inntekter for å sikre den «smale» litteraturen og det norske språket. I norsk kulturpolitikk har det vært viktig å legge til rette for bokproduksjon og lesing av bøker. Derfor har vi momsfritak, biblioteker med gratis utlån, innkjøpsordninger osv. Er det ikke på tide at vi vrir fokus over til hvordan de nye mulighetene med e-boka kan understøtte intensjonen med disse ordningene? Istedenfor for å trekke frem Amazon og Kindle som trusler mot norskprodusert litteratur, burde vi vel fokusere på hvordan vi kan legge til rette for et økt og plattformuavhengig utvalg av norske e-bøker?

Like viktig blir det å finne velfungerende ordninger for bibliotekene våre. Bibliotekarene i folkebibliotekene har blant annet en viktig rolle i samarbeid med skole/ hjem, i å stimulere til leseglede for ferske lesere gjennom anbefalinger av bøker med passende vanskelighetsgrad. Er det ikke på tide at vi begynner å diskutere hvordan vi kan legge til rette for dette i det digitale nettsamfunnet? Hvilke typer låneordninger skal vi ha i fremtida? Hvilken rolle skal bibliotekene ha? Kan vi gjennom denne diskusjonen også finne løsningen for den «smale» litteraturen?

Sett i lys av hva forlagene har foretatt seg de seneste årene for å legge til rette for e-bokas fremvekst i Norge kan det virke paradoksalt, men Gyldendals informasjonssjef Bjarne Buset sa i et intervju i 2010 at e-boken er en mulighet, ikke en trussel for bokbransjen og «dersom digitaliseringen av bokbransjen gjøres på riktig måte, så vil dette utvide markedet og derfor har vi stor interesse av at e-boken blir en suksess.» Kanskje er det nå på tide at vi åpner opp for e-bokas muligheter, hever oss over interessekamp og proteksjonisme, og slutter å betrakte e-boka som et problem?

Undring fra en digital immigrant..

Arne Krokan (professor ved institutt for sosiologi og statsvitenskap NTNU og min foreleser i Teknologiendring og samfunnsutvikling) skriver i sitt blogginnlegg Fra jordbruks- til digitalt nettsamfunn – ny bok om hvordan ny teknologi og digitale tjenester endrer samfunnet vårt.

Krokan referer blant annet til Kevin Kelly (What Technology Wants, 2010) og hans definisjon av begrepet teknium. Teknium skal forstås som en slags selvgående evigvirkende drivkraft for utvikling av teknologi. Dvs at teknologien kontinuerlig utvikles og gir nye verktøy og muligheter. Så er det et annet spørsmål hvordan organisasjoner og samfunnet for øvrig evner å ta i bruk disse nye mulighetene. Ikke minst handler dette om mulighetene i det digitale nettsamfunnet.

For oss som elsker våre «duppedingser» og blir glødende begeistret over nyvinninger som kokende vann i kjøkkenkranen og gressklippere som gjør jobben på egen hånd, er formuleringer som «løpende utvikling av ny og bedre teknologi» å betrakte som honnørord. På samme måte begeistres vi av nye digitale tjenester som selvangivelse på nett og tilgang til andres forbrukererfaringer som gjør at forbrukermakten når stadig nye høyder. Men til tross for at dette jo høres strålende ut, så gir blogginnlegget denne digitale immigranten grunnlag for undring og refleksjon.

Krokan sier nemlig også at de som ikke greier å tilpasse seg den digitale verden blir borte. Med andre ord, organisasjoner som ikke følger med dør. Arbeidsoppgaver forsvinner og arbeidstakere må følge med i den digitale utviklingen for å være attraktive på arbeidsmarkedet. Vi vil få digitale skiller i samfunnet vårt og de som ikke har tilgang til/ behersker digitale tjenester havner på sidelinjen. Selv i Norge ser vi økende sosiale forskjeller, hvordan kan vi sørge for at ikke de svake gruppene blir enda svakere i det digitale nettsamfunnet? Og hva med meg, hvordan skal jeg som byråkrat kunne benytte sosiale media for å videreutvikle meg og min organisasjon?

Omtalen av «Big Data» viser hvilke fantastiske muligheter som ligger i kobling av informasjon. Det er lett å bli fascinert, men samtidig kan det også virke litt skremmende. Det er åpenbart at den store mengden opplysninger som ligger lagret overalt om oss kan brukes på mange måter. Når vårt digitale fotavtrykk nå er så mye større enn tidligere, er det forståelig at noen blir bekymret over mulighetene for misbruk av informasjon. Forskningsdagene i Bergen setter blant annet fokus på dette spennende temaet kommende helg:

«Vårt digitale fotavtrykk etterlater i dag flere digitale spor enn noen gang. Når vi handler med kort i butikken, kjører gjennom bompengeringen eller går på bybanen. I tillegg kommer alle våre aktiviteter på nettet der vi villig vekk laster opp bilder og går rundt som kontinuerlige statusoppdaterere. Mange mener vi er for ukritiske i informasjonen vi gir fra oss, men handler det egentlig om overvåkning? Eller er det bare teknologiske fremskritt som gjør livene våre både enklere og morsommere?»

Det er også interessant at det virker som vi beveger oss fra en periode hvor det har vært viktig å skjule identitet på nett (ref barnelærdommen om at du ALDRI må oppgi navn/ telefonnummer til noen du chatter med) til mer åpenhet på nett. Det er blitt viktig å vise hvem man er og hvem man omgås i de nye sosiale mediene. Bilder, navn og telefonnummer «kringkastes» sammen med følelser og preferanser. Rober Kozinets (amerikansk nettsamfunnsforsker) hevder at «du i fremtiden enten er synlig eller så deltar du ikke» (Paraplyen 2007). På den ene siden kan det være grunn til å reflektere over hvordan dette utfordrer personvernet som tradisjonelt har stått sterkt i Norge. I følge Petter Bae Brandtzæg konkluderte halvparten av 700 amerikanske Internett-eksperter med at mulighetene for den enkelte til å ivareta sin «privacy» vil bli svært små i år 2020 (Fox et al. 2005). Google kom i 2008 med et lignende utsagn, hvor de hevdet at «privatlivet er en illusjon». Det skjer altså noe med skillet mellom vårt private liv og vårt offentlige liv. På den andre siden har muligheten til å være anonym på nettet vist seg å gi en lavere terskel for sjikane, sladder og fornærmelser. Som anonym eller skjult bak en falsk identitet reduseres hemninger og hatsk hetsing kan «trygt» kommuniseres. Det vil si at åpenhet kan redusere mulighetene for å bli utsatt for ødeleggende trakassering, altså paradoksalt nok gi økt trygghet? Så handler det kanskje om å lære seg å finne balansen mellom hvor mye opplysninger som deles og ikke minst å ha tilstrekkelig kompetanse til å forstå og styre hvordan opplysninger gjøres tilgjengelig for andre. Betyr det at det er på tide å ta en diskusjon om nettvettreglene som i dag formidles via våre offentlige kanaler?

For en som ikke er digitalt innfødt, virker det som vi fortsatt har mange utfordringer som må adresseres. Det slår meg, kanskje er det slik at deltagelse fra digitale immigranter som fortsatt finner grunnlag for undring, er viktig i utviklingen av et godt og inkluderende digitalt samfunn?

Hello world!

Velkommen til mitt første innlegg som tvangsblogger. Som student ved NTNU SOS6501 skal det blogges! Så nå får vi se hvordan dette går utover høsten…