Da er tiden som student i faget SOS 6510 eGovernment – omstilling av offentlig sektor ved hjelp av IKT ved NTNU over. Jeg har vært så heldig å få arbeide med Robert Nystuen om eksamensoppgaven. Her kommer innledning til oppgaven vår. Vil du lese hele oppgaven kan du ta en kikk på wikien vår, evt lese PDF fil nederst i innlegget.
Kravene til offentlig sektor blir stadig større. Dette skyldes blant annet innbyggernes ønske om mer innflytelse og frihet i valg av offentlige tjenesteprodusenter (Sørensen, 2013). Krav om økt transparens er en driver for økt registrering og rapportering av data. Dette innebærer igjen at registre med god datakvalitet blir stadig viktigere for at offentlig sektor skal kunne utøve sin funksjon.
Det finnes imidlertid mange eksempler på manglende datakvalitet i offentlig registre. Ikke minst gjelder dette innen helsesektoren. Uten komplette og korrekte data er det vanskelig å fatte gode beslutninger og brukervalg. I en situasjon hvor data etterspørres i økende grad er dette et viktig tema og bør tillegges vekt i egovernment-prosjekter. Følgende sitat kan betraktes som et bilde på den utfordringen offentlig sektor står ovenfor: «There is really no such thing as objective data in the public sector. All data has been shaped by those who provide, shape and handle it” (Heeks, 2011, s. 83). Kan dette også være en av forklaringene til at de fleste egovernment initiativ eller prosjekter feiler (Heeks, 2011)?
God datakvalitet er på samme tid både spesielt viktig og spesielt utfordrende innen helsesektoren. Her finner vi store og delvis gamle datasystemer, mange aktører, varierende kompetanse og store datasett. God datakvalitet er helt avgjørende for at helseregistrene kan fylle sine formål. Dårlig datakvalitet kan i verste fall gi feil forskningsresultater, feil prioritering og ramme pasienttilbudet. Data som registreres i helsesektoren skal primært brukes til å understøtte helsehjelp. Forskning, kvalitetssikring, styring og administrasjon kan betegnes som sekundærbruk av opplysningene. Sekundærbruk av disse opplysningene vil sannsynligvis øke fremover, ikke minst siden innbyggerne i tråd med Sørensen (Sørensen, 2013) har økte forventinger til informasjon om kvalitet og muligheter til medvirkning i egen behandling.
Denne oppgaven tar for seg hvordan et helhetlig egovernment-perspektiv og økt nytteverdi for de som avgir data, kan gi økt datakvalitet i Norges største helseregister. Temaet er svært aktuelt ikke minst i relasjon til Stortingsmelding 9 (2012-2013) «Én innbygger – én journal, Digitale tjenester i helse- og omsorgssektoren» (Én innbygger – én journal, 2012) hvor det sies:
«Regjeringen har som mål at innrapportering til registre skal skje mest mulig automatisk, uten dobbeltregistrering, og være en integrert del av de faste arbeidsprosessene. Sammenstilling av oppdaterte data med høy kvalitet skal gjøre det mulig å følge utviklingen i helsetilstanden til befolkningen, gjøre systematiske vurderinger av tjenestetilbudet, og være grunnlag for styring, kvalitetsforbedring og forskning.»
Dette er en ambisiøs målsetning på mange områder. I Norge har vi i dag 15 sentrale helseregistre og ca 200 kvalitetsregistre, hvorav 33 har status som nasjonale kvalitetsregistre. Alle disse er avhengig av registrering og rapportering fra helsetjenesten for å fylle sine formål.
Det er åpenbart et potensiale for å effektivisere rapporteringen til helseregistrene ved økt standardisering, gjenbruk av data og vurdering av arbeidsprosesser og -former. På den andre siden kan altså ikke målsetningen med helseregistrene oppnås uten høy datakvalitet. Høy datakvalitet betinges av at helsepersonell og helseforetak opplever helseregistrene som nyttige for egen virksomhet. Det er altså et gjensidig avhengighetsforhold mellom helsepersonell, helseinstitusjoner og helseregistre.
For at de politiske målsetningene i Stortingsmelding 9 (2012-2013) skal kunne realiseres er det mange forhold som må adresseres, de fleste av dem er langt mer komplekse enn å automatisere eksisterende rapportering. Selv om vi har mange gode helseregistre i Norge er datakvalitet et tema som stadig diskuteres. Vi vil vise at det er nødvendig å anerkjenne egovernmentsystemer som åpne sosiotekniske system for at stortingsmeldingens «krav» om høy kvalitet i data kan oppfylles. Konteksten er kompleks med et sammensatt aktørbilde og datakvalitet kan ikke «besluttes», men må tvert imot følges opp med en hybrid tilnærming hvor «myke» og «harde» tiltak kombineres.
Vi vil i besvarelsen først ta for oss relevant teori med vekt på egoverment-informasjonssystemer og motivasjonsteorier. Deretter vil vi presentere casen vår som viser eksempler på hvordan motivasjon påvirker datakvalitet ved rapportering fra helseforetak til helseregistre.
Vi har valgt følgende problemstilling:
Hvordan kan egovermentperspektivet gi bedre datakvalitet i Norsk pasientregister?
Vil du lese hele oppgaven, finner du den her! Eksamensoppgave eGov NTNU SOS6510 UEH og RN
Unneli 