Utdanning i det digitale samfunnet…

 

I blogginnlegget Fra jordbruks- til digitalt nettsamfunn – ny bok skriver Arne Krokan om hvordan ny teknologi og digitale tjenester endrer samfunnet vårt. Krokan referer blant annet til Kevin Kelly (What Technology Wants, 2010) og hans definisjon av begrepet teknium. Teknium skal forstås som en slags selvgående evigvirkende drivkraft for utvikling av teknologi. Dvs at teknologien kontinuerlig utvikles og gir nye verktøy og muligheter. Så er det et annet spørsmål hvordan organisasjoner og samfunnet for øvrig evner å ta i bruk disse nye mulighetene. Ikke minst handler dette om mulighetene i det digitale nettsamfunnet.

I et annet av Krokans blogginnlegg, som omhandler Sebastian Thrun, belyses dette ytterligere. Thrun (professor ved Stanford) opprettet parallelt med det ordinære studieprogrammet, ett kostnadsfritt nettbasert studium med samme oppgaver og tester som for de ordinære Stanford studentene. Han gikk fra å undervise omtrent 200 studenter til å nå rundt 160.000 studenter fra alle verdens hjørner. Studentene selv tok ansvar for å oversette studiet fra engelsk til i alt 44 språk. Etter gjennomført studie kom interessant nok den høyeste rangerte Stanford studenten på plass nr 411, slått av 410 studenter fra det nettbaserte studiet. Etter erfaringene med åpne, nettbaserte klasser har Thorn sluttet ved Stanford for å arbeide for utvikling av åpne kursmoduler gjennom etableringen av Udacity. Med Udacity gjøres utdannelse tilgjengelig for «lærehungrige» uansett hvor de befinner seg. Tilbudet er kostnadsfritt (med unntak av gebyr for sertifisering), en kan studere når man vil i det tempoet som passer en selv. Med andre ord, her brukes nye teknologiske mulighet til å gjøre utdannelse tilgjengelig for alle uavhengig av bosted, sosial status og uten opptakskrav.

Thorn og Udacity er imidlertid ikke de første til å gjøre universitetsstudier tilgjengelig via internett. I 2009 ble University of the People (UoPeople) tilbyr en nettbasert og kostnadsfri «undergraduate-utdannelse» i organisasjon og ledelse i tillegg til IKT etablert. I The New York Times er det gjengitt følgende uttalelse fra grunnleggeren Shai Reshef:

«Q. How did you get started?
A. I looked around and saw that everything that was needed was already available for free. All I had to do was bring it together.
I mean open source technology, available for anyone to use for free; open educational resources; content that people produce and put on the Internet for everyone to use. And the new Internet culture of social networking, where people share, teach and learn from each other for free. »

I tillegg til UoPeople fra 2009 som arbeider hardt for å få godkjent utdanningen på lik linje med andre studier, er EdX (samarbeidsprosjekt mellom Harvard, MIT og Berkely) og Coursera som kan skilte med partnerskap med 33 anerkjente universiteter, spennende nye leverandører av gratis nettbasert undervisning i 2012. Coursera alene tilbyr hele 198 fag! Riktignok får du bare et bevis for deltagelse, men for mange er kanskje det nok? Utviklingen viser uansett at utdanning tenderer til å utvikles mot commoditytjenester. Som eksemplene fra Udacity og UoPeople viser har nettets delingskultur og dugnadsånd bidratt til å gjøre universitetsutdannelse tilgjengelig for mange som tidligere betraktet dette som uoppnåelig. Trenden med nettbaserte gratis studier vil øke kunnskapsnivået i befolkningen til nytte for hele samfunnet vårt.

Dette er jo strålende, men hva så med våre hjemlige universiteter? Hvor er for eksempel mitt kjære NTNU – teknologiens norske høyborg i dette bildet? I faget SOS6501 Teknologiutvikling og samfunnsendring, ved NTNU reflekter vi blant annet om dette temaet gjennom våre ukentlige tvangsblogginnlegg. Det virker likevel å være påfallende stor avstand fra det lille tilbudet av nettbasert undervisning som finnes ved NTNU i forhold til de store amerikanske universitetene som NTNU i andre sammenhenger gjerne vil måle seg med. Har ikke NTNU fulgt med i timen? Tvangsbloggende etterutdanningsstudenter er kanskje ikke den viktigste inntektskilden, men dersom NTNU skal klatre på de internasjonale rangeringene må foredragsholderne ha høyeste kvalitet. Burde man ikke da ha fulgt opp initiativ som Coursera? Det er kanskje på høy tid at norske universitet tenker gjennom hvilken rolle de vil ha i fremtiden. Krokan sier også i oppdateringen av sitt innlegg i forbindelse med etableringen av The Faculty Project, «de beste professorene fra verdens ledende universiteter kommer for å forelese – gratis. Hva skal vi andre gjøre da?» Det er et godt spørsmål som jeg håper engasjerer både universitetsledelse og -professorer.

Jeg har ikke svaret, men igjen har den godeste Krokan lyktes ikke bare i å finne et nytt tema som gir denne digitale immigranten grunnlag for undring, men som også understreker hele poenget med SOS6501 – den kontinuerlige teknologiutviklingen (Teknium om du vil) skaper nye muligheter som igjen ubønnhørlig endrer organisasjoner og samfunn!

To share or not to share?

I artikkelen «The Law of Online Sharing» diskuteres Mark Zukerbergs (Facebooks grunnlegger) «lov om sosial deling». Zukerberg mener at mengden informasjon som deles på internett vil bli fordoblet per år i overskuelig fremtid. Beregninger basert på interne Facebookdata skal understøtte utsagnet som også har sterke likhetstrekk med den mer kjente Moore’s lov (hvert andre år vil du for samme pris få en fordobling av antall transistorer på en chip). Facebook er selv en de organisasjonene som over tid gjort flere grep som kan bidra til at Zukerbergs lov om sosial deling blir realisert.

Allerede i 2007 forsøkte Facebook å etablere et system («Beacon»), som skulle legge grunnlaget for målrettet/ tilpasset reklame for brukerne basert på deres handlinger. Disse handlingene ble registrert ikke bare på Facebook, men også på et førtitalls andre nettsteder. Selv om du kunne velge bort Beacon på de ulike nettstedene kom det sterke reaksjoner fra personvernforkjempere og andre. Facebook valgte etter noe tid å endre policy og ga brukerne større innflytelse over hvordan deres handlinger kunne spores, men Beacon ble likevel ingen suksess. Med Open Graph plattformen tok Facebook et skritt videre, forutsatt at brukeren først gir sin tillatelse, registreres den enkeltes handlinger automatisk. Det er kommet et utall app’er som registrer og deler automatisk, for eksempel varighet av siste treningsøkt, sist hørte musikkspor etc. Mens deling tidligere gjerne var knyttet til en bevisst handling for eksempel ved bruk av «Like» knappen, skjer delingen nå også løpende uten at den enkelte bruker har oversikt over hva og til hvem det deles. Vi har fått såkalt friksjonsløs deling og denne gang uten de store reaksjonene fra brukerne. Ett annet viktig poeng i forhold til økt sosial deling er at antall mobile enheter har økt kraftig de seneste årene. Vi kan altså dele på nett uansett hvor vi er.

Hva betyr så dette for deg og meg? I forhold til personvern er det et sentralt prinsipp at det enkelte individ skal ha råderett over sine personopplysninger. Dette er strengt tatt kanskje ivaretatt gjennom at du må bekrefte at du har lest og akseptert leverandørvilkårene innledningsvis. Så er det et spørsmål om hvor bevisst en slik tillatelse er? Mye tekst og vilkår som kan endres er en gjenganger. Hvor mange forstår egentlig omfanget av opplysninger som lagres og deles? Det er en kjensgjerning at Facebook alene har enorme mengder opplysninger lagret om sine registrerte brukere. Navn, kjønn, alder, bosted, yrke, telefonnummer, arbeidsgiver, kollegaer, utdannelse, venner, familieforhold, nettverk, interesser, kjøpsvaner, musikksmak, politiske interesser, døgnrytme, geografisk lokasjon og reisemønster er bare stikkord for den voldsomme informasjonsmengden som er lagret om de fleste av oss. Noen ganger er vi bevisste på hvilke opplysninger vi gir fra oss, svært ofte skjer det altså friksjonsfritt. Forresten friksjonsfritt, smak på det ordet – neppe personvernforkjemperne som kom opp med det begrepet eller?

Det er ikke til å komme fra at Facebook sitter på en gullgruve med informasjon som kan brukes til mange formål. Dersom en ser saken fra næringslivets ståsted gir det fantastiske muligheter til å tilpasse produkter og markedsføring til det som rører seg i befolkningen. Hvorfor i alle dager skal for eksempler noen lenger bry seg med å gjennomføre ressurskrevende markedsundersøkelser når en isteden kan få tilgang til 800 millioner Facebook-brukere sine preferanser? Det er ikke så vanskelig å se at riktig brukt kan dette være bra for oss forbrukere. Vi blir spart for irriterende reklame for produkter vi overhodet ikke er interessert i, fra produsenter vi ikke «liker». Anbefalinger fra venner gjør oss tryggere i kjøpsprosessen og reduserer den tiden vi bruker på å orientere oss om produktutvalg og leverandørerfaringer. Tilsvarende blir det sannsynligvis lettere for leverandører å utvikle de tjenestene/ produktene vi etterspør. Det innebærer med andre ord at jo mer vi deler jo mer nyttig blir det?

Denne digitale innvandreren har etter en god del refleksjon omsider tvilt seg frem til at spørsmålet ikke er «to share or not to share». Deling på nett er kommet for å bli, men det er viktig at vi forstår og er oppmerksomme på hva som registreres om oss og hvordan dette benyttes kommersielt. Og så får vi bare krysse fingre og tær og håpe at ikke Facebook finner på å selge opplysningene våre til noen med onde hensikter…

Bøker i det digitale samfunn – hva er problemet? (inspirert av Arne Krokans innlegg «Den nye forfatterøkonomien»)

Forleggere, bokhandlere, forfattere og ikke minst norsk kulturpolitikk utfordres av den digitaliseringen vi ser i samfunnet vårt. Det pågår for tiden mange parallelle diskusjoner og det kan for en uinnvidd fremstå mildest talt krevende å forstå hva problemet egentlig handler om. Hvorfor skal dette være så vanskelig akkurat når det gjelder bøker? Det digitale nettsamfunnet gjør det enklere for forfattere å få publisert sine tekster og vi forbrukere vil enkelt og rimelig kunne få tilgang til mengder med litteratur i ulike sjangre på ulike språk uansett hvor vi befinner oss. Det er klart at for forlag, trykkerier, distributører og bokhandlere byr dette på omstilling og utfordringer. På den andre siden virker det å være god samfunnsøkonomi, vi sparer mange trær og det blir mindre forurensing fra papirindustrien og transportbransjen. For forfatterne og leserne må også denne utviklingen være helt utmerket. Og til syvende og sist er det vel disse to gruppene det dreier seg om, de andre aktørene er vel egentlig mer eller mindre unødvendige mellomledd – eller?

En av diskusjonene som går heftig om dagen er behovet for en egen boklov. Bokbransjen har vært unntatt fra konkurranseloven og det eksisterer en fastprisordning for skjønnlitteratur som gjelder ut 2014. To utredninger av hvordan ordningen bør følges opp er gjennomført for Kulturdepartementet, med to helt motstridende konklusjoner. I debatten står på den ene siden Konkurransetilsynet og interessant nok finner vi Forleggerforeningen og Forfatterforeningen samlet på den andre siden. Forhenværende kulturminister Anniken Huitfeldt mener ingen av utredningene speiler e-bokmarkedet og antyder det kan bli aktuelt å bestille nye utredninger som belyser fastpris for e-bøker. Men hvordan er det mulig at vi har gjennomført to utredninger i 2011/ 2012 uten at vi har diskutert e-bøker tilstrekkelig? Selv for digitale immigranter som undertegnede er det med den utviklingen vi har sett på andre områder som film og musikk, vanskelig å tenke annet enn at e-boka er kommet for å bli?

Arne Krokan skriver i blogginnlegget Den nye forfatterøkonomien om hvordan forfatternes avhengighet til forlagenes publiseringsteknologi, kompetanse og distribusjonsapparat synes å forsvinne. I følge Krokan dekker forfatterne opptil 85 % av kostnadene for det ferdige produktet, dvs boka som kundene kjøper. En kunne da tenke at Forfatterforeningen ville juble over muligheten til å fjerne deler av disse kostnadene. Det er i et slikt scenario ikke så vanskelig å tenke seg hvorfor forlagsbransjen argumenter for en ny boklov. Med «frislipp» av e-bøker vil det kunne bli vanskelig for den tradisjonelle bokhandleren og forleggeren å overleve i konkurransen. Men hvorfor står Forleggerforeningen og Forfatterforeningen samlet i saken? Krokan skriver i sitt innlegg om mulige retninger for fremtidig inntektssystem for forfattere. Kort fortalt ser Krokan for seg tre alternativ; tekster gjøres gratis tilgjengelig i tråd med prinsippene i oppmerksomhetsøkonomien (dvs oppmerksomheten genererer inntektsgrunnlag som foredragsholder etc), engangshonorar for tekster som «pakkes inn» i ulike produkter for ulike brukergrupper eller en type streamingtjeneste hvor forfatters inntekter er resultat av antall ganger teksten leses. Er dette årsaken til at Forfatterforeningen argumenterer for fastpris på bøker? Er det frykt for eget inntektsbortfall som gjør at forfatterne gjør felles sak med de kommersielle aktørene som frykter redusert rolle?

I denne diskusjonen høres også argumenter om at det er viktig å beskytte forfatterne og forlagenes inntekter for å sikre den «smale» litteraturen og det norske språket. I norsk kulturpolitikk har det vært viktig å legge til rette for bokproduksjon og lesing av bøker. Derfor har vi momsfritak, biblioteker med gratis utlån, innkjøpsordninger osv. Er det ikke på tide at vi vrir fokus over til hvordan de nye mulighetene med e-boka kan understøtte intensjonen med disse ordningene? Istedenfor for å trekke frem Amazon og Kindle som trusler mot norskprodusert litteratur, burde vi vel fokusere på hvordan vi kan legge til rette for et økt og plattformuavhengig utvalg av norske e-bøker?

Like viktig blir det å finne velfungerende ordninger for bibliotekene våre. Bibliotekarene i folkebibliotekene har blant annet en viktig rolle i samarbeid med skole/ hjem, i å stimulere til leseglede for ferske lesere gjennom anbefalinger av bøker med passende vanskelighetsgrad. Er det ikke på tide at vi begynner å diskutere hvordan vi kan legge til rette for dette i det digitale nettsamfunnet? Hvilke typer låneordninger skal vi ha i fremtida? Hvilken rolle skal bibliotekene ha? Kan vi gjennom denne diskusjonen også finne løsningen for den «smale» litteraturen?

Sett i lys av hva forlagene har foretatt seg de seneste årene for å legge til rette for e-bokas fremvekst i Norge kan det virke paradoksalt, men Gyldendals informasjonssjef Bjarne Buset sa i et intervju i 2010 at e-boken er en mulighet, ikke en trussel for bokbransjen og «dersom digitaliseringen av bokbransjen gjøres på riktig måte, så vil dette utvide markedet og derfor har vi stor interesse av at e-boken blir en suksess.» Kanskje er det nå på tide at vi åpner opp for e-bokas muligheter, hever oss over interessekamp og proteksjonisme, og slutter å betrakte e-boka som et problem?

Undring fra en digital immigrant..

Arne Krokan (professor ved institutt for sosiologi og statsvitenskap NTNU og min foreleser i Teknologiendring og samfunnsutvikling) skriver i sitt blogginnlegg Fra jordbruks- til digitalt nettsamfunn – ny bok om hvordan ny teknologi og digitale tjenester endrer samfunnet vårt.

Krokan referer blant annet til Kevin Kelly (What Technology Wants, 2010) og hans definisjon av begrepet teknium. Teknium skal forstås som en slags selvgående evigvirkende drivkraft for utvikling av teknologi. Dvs at teknologien kontinuerlig utvikles og gir nye verktøy og muligheter. Så er det et annet spørsmål hvordan organisasjoner og samfunnet for øvrig evner å ta i bruk disse nye mulighetene. Ikke minst handler dette om mulighetene i det digitale nettsamfunnet.

For oss som elsker våre «duppedingser» og blir glødende begeistret over nyvinninger som kokende vann i kjøkkenkranen og gressklippere som gjør jobben på egen hånd, er formuleringer som «løpende utvikling av ny og bedre teknologi» å betrakte som honnørord. På samme måte begeistres vi av nye digitale tjenester som selvangivelse på nett og tilgang til andres forbrukererfaringer som gjør at forbrukermakten når stadig nye høyder. Men til tross for at dette jo høres strålende ut, så gir blogginnlegget denne digitale immigranten grunnlag for undring og refleksjon.

Krokan sier nemlig også at de som ikke greier å tilpasse seg den digitale verden blir borte. Med andre ord, organisasjoner som ikke følger med dør. Arbeidsoppgaver forsvinner og arbeidstakere må følge med i den digitale utviklingen for å være attraktive på arbeidsmarkedet. Vi vil få digitale skiller i samfunnet vårt og de som ikke har tilgang til/ behersker digitale tjenester havner på sidelinjen. Selv i Norge ser vi økende sosiale forskjeller, hvordan kan vi sørge for at ikke de svake gruppene blir enda svakere i det digitale nettsamfunnet? Og hva med meg, hvordan skal jeg som byråkrat kunne benytte sosiale media for å videreutvikle meg og min organisasjon?

Omtalen av «Big Data» viser hvilke fantastiske muligheter som ligger i kobling av informasjon. Det er lett å bli fascinert, men samtidig kan det også virke litt skremmende. Det er åpenbart at den store mengden opplysninger som ligger lagret overalt om oss kan brukes på mange måter. Når vårt digitale fotavtrykk nå er så mye større enn tidligere, er det forståelig at noen blir bekymret over mulighetene for misbruk av informasjon. Forskningsdagene i Bergen setter blant annet fokus på dette spennende temaet kommende helg:

«Vårt digitale fotavtrykk etterlater i dag flere digitale spor enn noen gang. Når vi handler med kort i butikken, kjører gjennom bompengeringen eller går på bybanen. I tillegg kommer alle våre aktiviteter på nettet der vi villig vekk laster opp bilder og går rundt som kontinuerlige statusoppdaterere. Mange mener vi er for ukritiske i informasjonen vi gir fra oss, men handler det egentlig om overvåkning? Eller er det bare teknologiske fremskritt som gjør livene våre både enklere og morsommere?»

Det er også interessant at det virker som vi beveger oss fra en periode hvor det har vært viktig å skjule identitet på nett (ref barnelærdommen om at du ALDRI må oppgi navn/ telefonnummer til noen du chatter med) til mer åpenhet på nett. Det er blitt viktig å vise hvem man er og hvem man omgås i de nye sosiale mediene. Bilder, navn og telefonnummer «kringkastes» sammen med følelser og preferanser. Rober Kozinets (amerikansk nettsamfunnsforsker) hevder at «du i fremtiden enten er synlig eller så deltar du ikke» (Paraplyen 2007). På den ene siden kan det være grunn til å reflektere over hvordan dette utfordrer personvernet som tradisjonelt har stått sterkt i Norge. I følge Petter Bae Brandtzæg konkluderte halvparten av 700 amerikanske Internett-eksperter med at mulighetene for den enkelte til å ivareta sin «privacy» vil bli svært små i år 2020 (Fox et al. 2005). Google kom i 2008 med et lignende utsagn, hvor de hevdet at «privatlivet er en illusjon». Det skjer altså noe med skillet mellom vårt private liv og vårt offentlige liv. På den andre siden har muligheten til å være anonym på nettet vist seg å gi en lavere terskel for sjikane, sladder og fornærmelser. Som anonym eller skjult bak en falsk identitet reduseres hemninger og hatsk hetsing kan «trygt» kommuniseres. Det vil si at åpenhet kan redusere mulighetene for å bli utsatt for ødeleggende trakassering, altså paradoksalt nok gi økt trygghet? Så handler det kanskje om å lære seg å finne balansen mellom hvor mye opplysninger som deles og ikke minst å ha tilstrekkelig kompetanse til å forstå og styre hvordan opplysninger gjøres tilgjengelig for andre. Betyr det at det er på tide å ta en diskusjon om nettvettreglene som i dag formidles via våre offentlige kanaler?

For en som ikke er digitalt innfødt, virker det som vi fortsatt har mange utfordringer som må adresseres. Det slår meg, kanskje er det slik at deltagelse fra digitale immigranter som fortsatt finner grunnlag for undring, er viktig i utviklingen av et godt og inkluderende digitalt samfunn?