Ved utgangen av 2012 var det registrert i overkant av en billion Facebookbrukere og rundt en halv billion Twitterbrukere. I tillegg kommer brukere av en rekke andre sosiale medier. Verdens befolkning ble i 2011 anslått til å være drøyt 7 billioner. Mer enn 50 % av verdens befolkning er under 30 år og 96 % av disse «Millennials» (de som er født på 80-tallet eller senere) er med i et sosialt nettverk (Erik Qualman, Socialnomics).
Mens man tidligere har tenkt at menneskene på jorden kan knyttes til hverandre gjennom seks ledd av venner og bekjente, fant man i 2011 dette er redusert til 4,74. Dvs verden har blitt mindre gjennom vennenettverk som igjen lenker til andre nettverk. Forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning, Bernard Enjolras, sier i Vox Publica at ikke bare vil individer som er koblet sammen gjennom et nettverk kunne påvirke hverandres atferd og beslutninger, men at nettverket vil forsterke det enkeltpersoner gjør når andre i nettverket ser handlingen og velger å gjøre det samme. Enjolras omtaler det som skjer når brukere sprer informasjon fra sine venner eller følgere videre i sine nettverk, som generering av «informasjonskaskader».
Sosiale medier gir oss lettere tilgang til informasjon (informasjonen finner oss), gjør det lettere for oss å formidle våre meninger til mange, og kan være et godt verktøy for aksjoner. Sosiale media kan dermed støtte opp under viktige demokratiske verdier som bred folkelig deltagelse, talefrihet og uavhengig presse. Samtidig høres mange kritiske røster som stiller spørsmål ved hvorvidt sosiale media faktisk gavner demokratiet. Politisk engasjement gjennom sosiale medier omtales ofte som «slacktivism», en utvannet form for aktivisme som verken krever noe av de som deltar, eller som har noen virkning på det politiske systemet. Og på den andre siden, når «alle» informerer – hva er det som gjør at noen når frem med sitt budskap?
Ett eksempel på en informasjonskaskade er KONY 2012-aksjonen på Facebook våren 2012. Bak denne aksjonen sto «The invisible children» , en organisasjon dannet blant annet av Jason Russel (filmprodusent). De la ut en kortfilm på YouTube om Joseph Kony for å skape oppmerksomhet rundt hans krigsforbrytelser for å skape et internasjonalt press som skulle føre til at Kony ble arrestert. Filmen ble gjenstand for voldsom interesse og ble vist rundt 100 millioner ganger i løpet av de første seks dagene og har over 3 millioner «likes». Organisasjonen oppnådde å få politisk oppmerksomhet på saken.
KONY 2012 har fått en god del kritikk for metode og innhold i kampanjen, men aksjonen gir likefullt et bilde av styrken som kan ligge i bruk av sosiale media. De greide ikke bare å nå ut med informasjon til mange millioner, men også å engasjere disse i aksjoner som ga politisk press og utløste handling.
Andre eksempler på massemobilisering via sosiale media så vi i den arabiske våren. Også i Norge har vi sett mobiliseringskraften i sosiale medier, ref rosetogene etter 22. juli. Det virker også klart at det må være et stort potensiale for gjennom sosiale media å påvirke våre politikere både på nasjonalt og lokalt nivå. Ikke bare kan alternativ informasjon presenteres, men like viktig er at saker kan settes på dagsorden slik at de blir tema i nabolag eller nasjonale arenaer. En viktig lærdom fra KONY 2012 aksjonen er imidlertid sannsynligvis at man må sikre konkrete handlinger eller aksjoner, «slacktivism» eller «likes» fra sofaen er ikke nok. Til de virkelig store aksjonene er det heller ikke noen ulempe om vi kan få med en filmprodusent på laget…
Unneli 