Prosjektoppgave eGovernment – omstilling av offentlig sektor ved hjelp av IKT

Dette blogginnlegget er prosjektoppgaven i studiet SOS6510 eGovernment – omstilling av offentlig sektor ved hjelp av IKT og utgjør i hovedsak innledning til eksamensoppgaven i kurset. Oppgaven er skrevet i samarbeid med Robert Nygård.

_____________________________________________________________________________________________

Nasjonale helseregistre er nødvendig for helseovervåking, forskning og kunnskapsutvikling, kvalitetssikring og forbedring av helsetjenesten. I Norge har vi i dag 15 sentrale helseregistre og ca 200 kvalitetsregistre hvorav 33 har status som nasjonale kvalitetsregistre og flere skal det bli..

Tilgang på relevant og oppdatert statistikk fra helseregistrene og de enkelte virksomheters IKT-systemer kunne gitt helsepersonell og virksomhetsledelse nyttig støtte i arbeidet med å avdekke avvik og bedre kvalitets- og virksomhetsstyringen. Imidlertid finnes dette bare i begrenset grad tilgjengelig i dag.

Rapporteringen til de ulike registrene er i liten grad samordnet og er heller ikke integrert i ordinære arbeidsprosesser, men må ivaretas som en separat oppgave. Samme opplysninger må delvis registreres flere ganger og rapporteres til ulik tid i ulike formater. Forvaltning av helseregistrene våre er lagt til ulike sentrale aktører. Mange av registrene inneholder overlappende opplysninger. Registrene har ulik historie og ulik digital modenhet. De eldste registrene går tilbake til 1950 tallet og var naturlig nok papirbasert. Vårt nyeste sentrale helseregister samler ikke inn data selv, men gjenbruker data rapportert til «nøkkelregistre» som Norsk pasientregister (NPR), Folkeregisteret (DSF) og Dødsårsaksregisteret (DÅR). Data som registreres i journal/ pasientadministrative system skal primært brukes til å understøtte helsehjelp. Forskning, kvalitetssikring, styring og administrasjon kan betegnes som sekundærbruk av opplysningene. Sekundærbruk av disse opplysningene vil sannsynligvis øke fremover, ikke minst siden innbyggerne har økte forventinger til informasjon om kvalitet og muligheter til medvirkning i egen behandling.

I Stortingsmelding 9 (2012-2013) «Én innbygger – én journal, Digitale tjenester i helse- og omsorgssektoren» sies:
«Regjeringen har som mål at innrapportering til registre skal skje mest mulig automatisk, uten dobbeltregistrering, og være en integrert del av de faste arbeidsprosessene. Sammenstilling av oppdaterte data med høy kvalitet skal gjøre det mulig å følge utviklingen i helsetilstanden til befolkningen, gjøre systematiske vurderinger av tjenestetilbudet, og være grunnlag for styring, kvalitetsforbedring og forskning.»

Helseminister Jonas Gahr Støres varslet i januar ti grep han ønsker å gjennomføre slik at vi skal få en fremtidsrettet sykehussektor som skal gi bedre tilbud til pasientene. Ett av disse grepene er: «Fjerne unødvendig rapportering. Omfang og tidsbruk på dokumentasjon, detaljeringsgrad, registrering og rapportering i spesialisthelsetjenesten skal kartlegges, for å redusere unødvendig rapportering som tar oppmerksomhet og tid bort fra pasientene.»

Det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom helsepersonell, helseinstitusjoner og helseregistre. På den ene siden er registre prisgitt det arbeidet som gjøres lokalt i foretakene for å få komplette data med god kvalitet, på den andre siden er foretakene og helsepersonell avhengig av gode tilbakemeldinger og oversikter fra registrene som grunnlag for læring og kvalitetssikring av egen virksomhet, styring og evaluering av måloppnåelse. For at dette skal være mulig må data fra helseregistrene gjøres løpende tilgjengelig.

Norsk pasientregister er primærkilde til styringsdata for spesialisthelsetjenesten og er Norges største helseregister målt i antall utleveringer. Data fra NPR brukes blant annet til nasjonal ventelistestatistikk, finansiering av sykehus og som mål på kvalitet i pasientbehandlingen (nasjonale kvalitetsindikatorer). Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) benytter som ledd i eierstyring av regionale helseforetak (RHF) såkalte styringsparametere, majoriteten av disse beregnes med bakgrunn i NPR-data. Rapportering til NPR er følgelig gitt høy prioritet fra ledelsesnivå i RHFene.

Spørsmålet om datakvalitet i NPR har vært drøftet ved flere anledninger, «trikses» det med registrering for å få økte utbetalinger eller for å unngå negativ oppmerksomhet knyttet til lange ventetider eller høye fristbruddtall? Helseforetakene har ofte sine egne styringsdata beregnet ut fra samme grunnlagsdata som rapporteres til NPR, og tar ikke alltid eierskap til NPR-tallene.

Det er åpenbart et potensiale for å effektivisere forvaltningen av helseregistrene ved økt standardisering, gjenbruk av data og vurdering av arbeidsprosesser og -former. Samordning av rapportering til helseregistrene vil også redusere ressursbruk i helsesektoren relatert til å avgi data. På den andre side kan ikke målsetningen med helseregistrene oppnås uten høy datakvalitet. Høy datakvalitet betinges av at helsepersonell og helseforetak opplever helseregistrene ikke bare som relevante, men nyttige for egen virksomhet.

Vi har valgt følgende problemstilling:

Kan et løpende oppdatert NPR gi bedre styringsdata, mer effektive helseregistre og redusert rapporteringsbyrde for helsesektoren?

I teoridelen vil vi drøfte problemstillingen ut fra relevante teorier. Heeks CIPSODA og CARTA modeller vil bli benyttet for å belyse og drøfte henholdsvis prosessene fra lokal registrering til lokal og sentral sekundærbruk, samt vurderinger av utfordringsbildet relatert til datakvalitet.

Har du synspunkt eller innspill til problemstillingen, høres vi gjerne fra deg J

Sosiale medier – et demokratisk virkemiddel?

Ved utgangen av 2012 var det registrert i overkant av en billion Facebookbrukere og rundt en halv billion Twitterbrukere. I tillegg kommer brukere av en rekke andre sosiale medier. Verdens befolkning ble i 2011 anslått til å være drøyt 7 billioner. Mer enn 50 % av verdens befolkning er under 30 år og 96 % av disse «Millennials» (de som er født på 80-tallet eller senere) er med i et sosialt nettverk (Erik Qualman, Socialnomics).

Mens man tidligere har tenkt at menneskene på jorden kan knyttes til hverandre gjennom seks ledd av venner og bekjente, fant man i 2011 dette er redusert til 4,74. Dvs verden har blitt mindre gjennom vennenettverk som igjen lenker til andre nettverk. Forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning, Bernard Enjolras, sier i Vox Publica at ikke bare vil individer som er koblet sammen gjennom et nettverk kunne påvirke hverandres atferd og beslutninger, men at nettverket vil forsterke det enkeltpersoner gjør når andre i nettverket ser handlingen og velger å gjøre det samme. Enjolras omtaler det som skjer når brukere sprer informasjon fra sine venner eller følgere videre i sine nettverk, som generering av «informasjonskaskader».

Sosiale medier gir oss lettere tilgang til informasjon (informasjonen finner oss), gjør det lettere for oss å formidle våre meninger til mange, og kan være et godt verktøy for aksjoner. Sosiale media kan dermed støtte opp under viktige demokratiske verdier som bred folkelig deltagelse, talefrihet og uavhengig presse. Samtidig høres mange kritiske røster som stiller spørsmål ved hvorvidt sosiale media faktisk gavner demokratiet. Politisk engasjement gjennom sosiale medier omtales ofte som «slacktivism», en utvannet form for aktivisme som verken krever noe av de som deltar, eller som har noen virkning på det politiske systemet. Og på den andre siden, når «alle» informerer – hva er det som gjør at noen når frem med sitt budskap?

Ett eksempel på en informasjonskaskade er KONY 2012-aksjonen på Facebook våren 2012. Bak denne aksjonen sto «The invisible children» , en organisasjon dannet blant annet av Jason Russel (filmprodusent). De la ut en kortfilm på YouTube om Joseph Kony for å skape oppmerksomhet rundt hans krigsforbrytelser for å skape et internasjonalt press som skulle føre til at Kony ble arrestert. Filmen ble gjenstand for voldsom interesse og ble vist rundt 100 millioner ganger i løpet av de første seks dagene og har over 3 millioner «likes». Organisasjonen oppnådde å få politisk oppmerksomhet på saken.

KONY 2012 har fått en god del kritikk for metode og innhold i kampanjen, men aksjonen gir likefullt et bilde av styrken som kan ligge i bruk av sosiale media. De greide ikke bare å nå ut med informasjon til mange millioner, men også å engasjere disse i aksjoner som ga politisk press og utløste handling.

Andre eksempler på massemobilisering via sosiale media så vi i den arabiske våren. Også i Norge har vi sett mobiliseringskraften i sosiale medier, ref rosetogene etter 22. juli. Det virker også klart at det må være et stort potensiale for gjennom sosiale media å påvirke våre politikere både på nasjonalt og lokalt nivå. Ikke bare kan alternativ informasjon presenteres, men like viktig er at saker kan settes på dagsorden slik at de blir tema i nabolag eller nasjonale arenaer. En viktig lærdom fra KONY 2012 aksjonen er imidlertid sannsynligvis at man må sikre konkrete handlinger eller aksjoner, «slacktivism» eller «likes» fra sofaen er ikke nok. Til de virkelig store aksjonene er det heller ikke noen ulempe om vi kan få med en filmprodusent på laget…