Undring fra en digital immigrant..

Arne Krokan (professor ved institutt for sosiologi og statsvitenskap NTNU og min foreleser i Teknologiendring og samfunnsutvikling) skriver i sitt blogginnlegg Fra jordbruks- til digitalt nettsamfunn – ny bok om hvordan ny teknologi og digitale tjenester endrer samfunnet vårt.

Krokan referer blant annet til Kevin Kelly (What Technology Wants, 2010) og hans definisjon av begrepet teknium. Teknium skal forstås som en slags selvgående evigvirkende drivkraft for utvikling av teknologi. Dvs at teknologien kontinuerlig utvikles og gir nye verktøy og muligheter. Så er det et annet spørsmål hvordan organisasjoner og samfunnet for øvrig evner å ta i bruk disse nye mulighetene. Ikke minst handler dette om mulighetene i det digitale nettsamfunnet.

For oss som elsker våre «duppedingser» og blir glødende begeistret over nyvinninger som kokende vann i kjøkkenkranen og gressklippere som gjør jobben på egen hånd, er formuleringer som «løpende utvikling av ny og bedre teknologi» å betrakte som honnørord. På samme måte begeistres vi av nye digitale tjenester som selvangivelse på nett og tilgang til andres forbrukererfaringer som gjør at forbrukermakten når stadig nye høyder. Men til tross for at dette jo høres strålende ut, så gir blogginnlegget denne digitale immigranten grunnlag for undring og refleksjon.

Krokan sier nemlig også at de som ikke greier å tilpasse seg den digitale verden blir borte. Med andre ord, organisasjoner som ikke følger med dør. Arbeidsoppgaver forsvinner og arbeidstakere må følge med i den digitale utviklingen for å være attraktive på arbeidsmarkedet. Vi vil få digitale skiller i samfunnet vårt og de som ikke har tilgang til/ behersker digitale tjenester havner på sidelinjen. Selv i Norge ser vi økende sosiale forskjeller, hvordan kan vi sørge for at ikke de svake gruppene blir enda svakere i det digitale nettsamfunnet? Og hva med meg, hvordan skal jeg som byråkrat kunne benytte sosiale media for å videreutvikle meg og min organisasjon?

Omtalen av «Big Data» viser hvilke fantastiske muligheter som ligger i kobling av informasjon. Det er lett å bli fascinert, men samtidig kan det også virke litt skremmende. Det er åpenbart at den store mengden opplysninger som ligger lagret overalt om oss kan brukes på mange måter. Når vårt digitale fotavtrykk nå er så mye større enn tidligere, er det forståelig at noen blir bekymret over mulighetene for misbruk av informasjon. Forskningsdagene i Bergen setter blant annet fokus på dette spennende temaet kommende helg:

«Vårt digitale fotavtrykk etterlater i dag flere digitale spor enn noen gang. Når vi handler med kort i butikken, kjører gjennom bompengeringen eller går på bybanen. I tillegg kommer alle våre aktiviteter på nettet der vi villig vekk laster opp bilder og går rundt som kontinuerlige statusoppdaterere. Mange mener vi er for ukritiske i informasjonen vi gir fra oss, men handler det egentlig om overvåkning? Eller er det bare teknologiske fremskritt som gjør livene våre både enklere og morsommere?»

Det er også interessant at det virker som vi beveger oss fra en periode hvor det har vært viktig å skjule identitet på nett (ref barnelærdommen om at du ALDRI må oppgi navn/ telefonnummer til noen du chatter med) til mer åpenhet på nett. Det er blitt viktig å vise hvem man er og hvem man omgås i de nye sosiale mediene. Bilder, navn og telefonnummer «kringkastes» sammen med følelser og preferanser. Rober Kozinets (amerikansk nettsamfunnsforsker) hevder at «du i fremtiden enten er synlig eller så deltar du ikke» (Paraplyen 2007). På den ene siden kan det være grunn til å reflektere over hvordan dette utfordrer personvernet som tradisjonelt har stått sterkt i Norge. I følge Petter Bae Brandtzæg konkluderte halvparten av 700 amerikanske Internett-eksperter med at mulighetene for den enkelte til å ivareta sin «privacy» vil bli svært små i år 2020 (Fox et al. 2005). Google kom i 2008 med et lignende utsagn, hvor de hevdet at «privatlivet er en illusjon». Det skjer altså noe med skillet mellom vårt private liv og vårt offentlige liv. På den andre siden har muligheten til å være anonym på nettet vist seg å gi en lavere terskel for sjikane, sladder og fornærmelser. Som anonym eller skjult bak en falsk identitet reduseres hemninger og hatsk hetsing kan «trygt» kommuniseres. Det vil si at åpenhet kan redusere mulighetene for å bli utsatt for ødeleggende trakassering, altså paradoksalt nok gi økt trygghet? Så handler det kanskje om å lære seg å finne balansen mellom hvor mye opplysninger som deles og ikke minst å ha tilstrekkelig kompetanse til å forstå og styre hvordan opplysninger gjøres tilgjengelig for andre. Betyr det at det er på tide å ta en diskusjon om nettvettreglene som i dag formidles via våre offentlige kanaler?

For en som ikke er digitalt innfødt, virker det som vi fortsatt har mange utfordringer som må adresseres. Det slår meg, kanskje er det slik at deltagelse fra digitale immigranter som fortsatt finner grunnlag for undring, er viktig i utviklingen av et godt og inkluderende digitalt samfunn?